Mot og styrke trenge man for å leve.

Øynene dine smilte, det er det jeg husker av deg. Ditt gode blikk som var med på spøken til en liten usikker jente. I dag tenker jeg på om smilet ditt var falsk og at du ikke turte si til meg at jeg skulle gi meg. Jeg mente jo ikke noe vont og det tror jeg at du forstod. Men du har gjort meg vont nå. Jeg ante ikke at jeg savnet deg så mye som jeg faktisk gjorde. Du var min aller første kjærlighet. Jeg løy om det den gangen, men jeg hadde ikke løyet til deg vis du hadde spurt meg da eller nå. Kanskje viste jeg ikke at den kriblende følelsen som jeg hadde når jeg så deg faktisk var kjærlighet. I dag ønsker jeg så gjerne at du hadde vist det at jeg var glad i deg. At dine blå øyne hadde smilt til meg og at du hadde sagt at det var åreit å kjenne meg. Jeg skulle så gjene vist deg bildet jeg tok av deg den gangen, det var så fint. Det var det du ville rive i stykker og knuse kamraet mitt for. Jeg ville vise deg bildet den gangen, men jeg var så redd for at du skulle ødelegge det. Det var så fint, du var så vakker der du sett på konfirmatur i Trondheim. Jeg hadde bestemt meg for at på klassefesten vi skulle ha hatt i fjor skulle bildet komemt frem og jeg skulle sagt unnskyld vis du ville hatt det. Jeg vet ikke hvordan folk som hater å bli tatt bilde av bilder har det jeg, jeg har aldri været sånn. Bilden fra konfirmanturen er av omtrent hel Trondheim og på forsiden av albummen er bildet av deg som et av de fineste minne jeg har fra den turen. Det er så ufattelig at du ikke er blant oss lenger, at jeg aldri fikk tatt et skikkelig farvell med deg og sagt sanheten. Det kommer til å plage meg helt til vi møtes igjen. Jeg glememer aldri dine blå øyne den tryggheten jeg følte da jeg lå på bryste ditt og skulle leke bevistløs i svømmingen. Det var den gangen jeg holdt på å drukne deg, men det var ikke med mening jeg var jo bare klønete. Du var vel litt tyngre enn meg og jeg husker du prøvde å hjelpe meg for at jeg skulle klare det med at du sparket svakt med beina. Eller da vi joksa i kokkingen, du hjalp meg og jeg hjalp deg da læren snudde ryggen til.  Jeg var nok litt slemm ved deg noen ganger som da jeg smelte igjen matteboken din, eller de gang jeg fylte vaken fullav varmt vann, men jeg håper at du ikke at du tok deg nær av det. Håper at du så at jeg ikke ville skade deg bare få oppmerksomhten din. Du var den jeg gledet meg hver enerste dag til å se på ungdomskolen, til å sitte i mattegruppe med, tulle med og våre sammen med. Jeg husker at jeg var skalu på de som kjente deg betre enn det jeg gjorde.

Du var som en støtte i livet mitt som jeg ikke viste av før den forsvant. Sov godt, så sees vi i et annet liv.